23/06/2010

Svensk vinner eller monster helg :-)

Vi var en tur ute hos Kari-Anne og så på Parson Russelterriervalpene hennes! De var kjempe nydelige :-) Kari-Anne og jeg begynte å snakke om å dra til sverige sammen, å stille hundene våre. Da kom vi på at påmeldigen til Sv10 var dagen etter. Vi meldet på hver vår gutt.

Kari-Anne skulle bestille overnatting, hun sjekket alt mulig og fant et nydelig vandrehjem i Avesta.

Torsdag før vi skulle dra ringte Kari-Anne. Hun hadde blitt spurt om hun kunne hjelpe til på årets Staffordshire bull terrier Open Show . De trengte 4 stk, 2 skrivere og 2 ringsekretær. Så da ble det til at Ada, Siri (forvet for Kari-Anne), Kari-Anne og jeg dro til Vormsund . Men det var en liten utfordring. Ada og Siri skulle jo ikke til Sverige. Så da fikk vi låne bilen til Liv (vår forvert), da kunne de reise til Østfold og Kari-Anne og jeg dra rett til Sverige.

Vi dro oppover til Vormsund tidlig lørdag morgen. Der møte vi utstillere, men ingen hadde satt opp telt til dommer / skriver. Det var bare å begynne å sette opp teltene. I øsene regnvær. Det var mange som stilte og det tok tid. Dommene skrev bra kritikker til ALLE.

Da klokka nærmet seg 18.30 var vi fredige. Vi satte oss i bilen og hadde kun 42 mil til Avesta. Vi måtte ringe til vandrehjemmet og spøre om vi kom inn så seint som vi ville komme ditt. Det var ingen problem.

Klokka 02.00 kom vi til Avesta, da måtte vi lette etter vandrehjemmet. Det tok sin tid. Vi skulle ha trodd på vårt første innfall, men men vi var kjempe slitene. En halv times leting fant vi stedet.

Vi fikk lufta hundene så bar det i seng. Det ble ikke så mange timer på øyet, men vi gale hunde mennsker gjør jo alt for en utstilling. Vi kom oss på plass. Kari-Anne og jeg skulle ikke stille i samme ring, så vi ble enige om å sette telte ved Parson ringen.

Garm må ha sitt eget rituale, når han stilles. Han må være minst 2 timer før på plass. Første timen må han bare han gå rundt å snuse og se på andre hunder og folk. Time to er det på med utstillings bånd, på bord og bli pusset. Da er gutten klar :-)

Garm gikk som han kan og fikk en fantastisk kritikk. Ble BIR med CACIB og titlien SV 10. Dette var hans 4 CACIB. På under et år. Men det var en skår i gleden at Bølle til Kari-Anne bar ble andre beste hanne med CERT. Vi ventet på finalen sammen med en god del andre for Norge. Det ble ikke noe gruppe plassering, men Garm gikk som en GUD i ringen.

Dette ble en laaaang helg for meg med ME. Tok meg en uke å komme meg, men det var absolutt verdt det.

Tusen takk for en fantastisk helg Kari-Anne !! Dette blir ikke den siste tur sammen med deg. Neste tur får vi kansje smakt på rødvinen også :-) Takk til Eirik og Ann-Helen som hentet Garm klokka halv tolv natt til mandag og for at dere holder Garm så flott kondisjonert ALLTID!!

Eva

3 kommentarer

04/06/2010

Mannen og kjøleskapet

Alle hunder i huset inkludert de som også innemellom er på besøk, værer at mannen i huset er på vei til kjøleskapet. Mon tro hvorfor.

Jeg har mange ganger lurt på hvordan en hund kan ligge under dyna i 2.etasje og få med seg at noen åpner denne magiske døra. Det klarer de altså og de kommer springende alle sammen mot kjøkkenet.

Setter seg på strategiske plasser og begynner og vente ut sitt bytte. Det er her mannen i huset får problemer. Hvordan skal man klare å ta ut disse fristende lekkerbisken? Få de på en tallerken sette seg ned for å begynne å spise? Fortære maten til det er tomt på tallerken ? Gå tilbake til kjøkkenet, sette inn alt man har tatt ut uten å bli et bytte?

Hvordan skal man klare å unngå disse firbente jaktdyrene, som bare venter deg ut med sine våte litt sørgmodige øynene sine. Prøver å fortelle deg at vi trenger denne maten like mye som deg. Vi er mange og vi er små og det er din skyld. Virker ikke denne strategien så har vi andre virkemiddler som for eksempel: Vi kan sette oss rundt deg, der du velger å sette deg ned når du skal spise. Hjelper heller ikke dette så kan vi begynne å snuse ut i luften, for å fortelle deg at dette lukter jammen i meg godt. Går heller ikke det så er siste utvei å begynne med å stå på to bein og vise deg at vi er her og du slipper ikke unna.

Jeg slipper så og si aldri unna, uten at det blir litt mat på dem. Det er vell grunnen til at de alltid kommer på kjøkkenet når jeg er der. Til mitt forsvar så kan jeg bare si en ting jeg har lykkelige hunder.

Når min yngste datter flytter hjemmefra, og det bare er Eva og meg igjen.  Regner jeg med at drømmen til mine hunder om å få egen stol og plass intill spisebordet fort kan bli en realitet. Det vill nok ikke skje, men Idun leker med tanken og prøver å hoppe enten opp på fanget mitt eller på en ledig stol. Når hun får muligheten så hun er klar for ideen om egen plass på en stol med egen tallerken intill spisebordet.

Vi har ikke overvektige hunder, men lykkelige hunder som blir sett så og si hele tiden. De får gjerne en skorpebit eller litt restepålegg av meg, men aldri for mye og vi juster det med litt mindre mengder for.

Til alle som leser historien min, vil jeg bare fortelle at verden er full av overvektige hunder.  Så ta ansvar og la ikke hunden din få bruke alle disse triksene, de gjerne kan for å få godbiter. Uten at man enten er flink til å justere mengden med for.  Eller man er flink til å gå turer med hunden, som gjør at den holder vekta si. For det er vårt ansvar og ikke hunden sitt.

Trond

 

17 kommentarer